Det har i flere år vært bred politisk enighet om at samfunnet trenger strukturelle endringer for å møte klimakrisa, og nylig har tapet av biologisk mangfold blitt lagt til forståelsen av hva et «grønt skifte» må løse.
I et samfunn der ting fungerer godt for de aller fleste og arbeidsledigheten er lav, har politikken likevel ikke vist seg i stand til å vedta de kraftige tiltakene som nasjonale og internasjonale mål for klima og natur krever. Den pågående pandemien øker radikalt politikkens mulighetsrom – på godt og vondt. «Man skal aldri kaste bort en krise» sa Winston Churchill. Covid-19 vil prege verden like grunnleggende som børskrakket i 1929. Akkurat som den gang vil «knock-on-effektene» være de viktigste. De er usikre og kommer an på svært mye mer enn selve virusutbruddet. Nå er tida for å tenke tankene om hvordan vi kan snu samfunnsmaskineriet i en retning som løser utfordringene som vi fortsatt vil stå foran når pandemien er over: Hvordan kan vi
skape «smultringøkonomien» som økonomen Kate Raworth beskriver – kort sagt leve gode liv innenfor planetens tålegrenser?